tirsdag 15. februar 2011
Sosial konvensjon brutt under innkjøringen til Ljan stasjon
Det var med stor undring undertegnede kunne observere sin sidemann i øyekroken da toget senket farten inn mot Ljan stasjon i ettermiddag. Til tross for at hun satt ytterst på seteraden gjorde hun ikke tegn til å reise seg opp når jeg ikledde meg både jakke og lue. Det hersket med andre ord ingen tvil. Jeg gjorde meg klar for kaldere klima samtidig som toget gjorde tegn til å stoppe ved en stasjon. Altså skulle jeg ut. Men hun rikket seg ikke. Det måtte et unnskyld til fra min kjæreste, bak min rygg (hun satt på innerste sete på en treseter) før medpassasjeren tok hintet. Vi rakk akkurat ut av vognen. Men det var med unødvendig mye hastverk. Det krever en liten dose oppmerksomhet å sitte ytterst, helt enkelt.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Jeg kjenner meg igjen i dette ønsket om at passasjeren som sitter ytterst skal være oppmerksomme på slike "jeg skal av på neste holdeplass"-signaler. Likevel tenker jeg at det jo også er mulig for oss som sitter innenfor å være så direkte at man sier "unnskyld, her skal visst jeg av" eller lignende. Istedetfor å håpe at våre medtrafikanter og -mennesker skal tolke våre mer eller mindre indirekte signaler. Kanskje denne damen trodde at du ble kald av trekk fra vinduet og det var derfor du ikledde deg både jakke og lue?
SvarSlettUmulig. Vinduet var igjen. Men jeg tar gjerne selvkritikk. Det er bare det at når man sier unnskyld i denne situasjonen kan man stå i fare for å trå feil i motsatt retning. Det kan rett og slett virke nedlatende mot en som er med på notene. Denne kan tenke, for en dust, jeg ser jo at du skal ut, du trenger ikke unnskylde, blærete Ljansfaen.
SvarSlettMIsforståelsene baller på seg: Jeg ikke vil bli ansett som blærete og strengt tatt bor jeg på Ljabru, ikke Ljan, sin navnelikhet til tross.
Dette er et typisk eksempel på å ikke bry seg om noen andre enn seg selv.
SvarSlettJeg er overbevist om at det var en form for markering fra damens side.