Titanictakter på Ljan

Morgentoget fra Ski ankom lovlig sent til Ljan stasjon i dag. I stedet for annonserte 08.23 bikket uret 08.28 før det sang i skinnene og toget endelig seilte inn og blokkerte den vakre utsikten mot Oslofjorden. Menneskene som stod parate til å gå til sitt arbeid, og evt andre sysler, gledet seg mildt i det iskalde gufset av en morgen som man så nådeløst hadde blitt utsatt for i drøye fem minutter lenger enn ventet. Det var da den ubarmhjertige beskjeden kom fra perrongens autoritetsperson, konduktøren. Det er ikke plass i vognene. Vent på neste tog. Det kommer om under tre minutter, og har sitteplasser. Tre minutter er tydeligvis verdt mye i et kort liv, for ikke bare ulmet det i menneskemengden. En opphetet diskusjon om kapasitet og retteferdighet blusset opp mellom autoriteten og folket. I et kort glimt kunne man ane noe av den doble kulde (været og autoritetspersonen) man kanskje opplevde, om enn i noe større og alvorligere grad, på dekket av Titanic da man ble nektet plass i livbåtene.

Det var nesten så man ble nervøs for at de nevnte tre minutter skulle passere uten at toget kom seg videre, og en ny og større ulykke ville inntreffe når neste tog (med sitteplasser) krasjet inn i det tilstedeværende. Heldigvis gav folket opp, og lot toget seile sin egen sjø, for til sin store glede å se det anmeldte toget, med de lovte sitteplasser, ankomme straks etter.