Filmanmeldelse: Far from heaven (2002)

Far from heaven er oppskriften på en moderne klassiker. Man tar to superstjerner og parer dem, for så å plassere dem med umulige forutsetninger i et eksotisk miljø der vi bare kan sitte ringside og se det hele briste. Vi hater at det skjer, men vi elsker å se det.

Julianne Moore hjelper evigunge Dennis Quaid en gang og for alle ut av de lange skyggene fra Min mikropartner (1987). Sammen utgjør de inkarnasjonen på et lykkelig ektepar i forstaden et sted i Amerika mot slutten av femtitallet. Tilsynelatende lykkelige. For hva skjuler seg vel under overflaten?

Frank er homofil og Cathy blir forelsker i gartneren som er svart. Ekteskapet går til helvete og gartneren flytter til Philadelphia. Frank finner seg til rette i sin nye legning og Cathy kjører bort fra togstasjonen, der toget ruller ut mot Philadelphia med sin umulige kjærlighet som passasjer. The End.

Det er i sin unødvendighet som film at Far for heaven er sterkest. Hver eneste scene insisterer på å minne oss på dette, og gjør at filmen hever seg fra ren underholdning til noe som nærmer seg et kunstprosjekt på metanivå. Det er en kommentar til film i dag, og den hodeløse satsing på dramaturgi uten liv. Det er ren overflate, og latterliggjør eventuelle forsøk på å trenge ned i de

dypere lag: man blir flaksende i et vakuum, uten fotfeste. Filmen kan lett sees som en kommentar, om ikke et oppgjør med Paulo Coelho. 

Far from heaven er åpenbart referansefilm for mange filmer og serier. Frank Whitaker (Dennis Quaid) er en sammensmeltning av Mad Mens Don Draper og  Salvatore Romano, og skaper en mye mer sammensatt og interessant karakter. Cathy Whitaker (Julianne Moore) er morsomt nok relativt lik en annen rolle hun har gjort som ulykkelig forstadsfrue på 50-tallet, nemlig i The Hours, også fra 2002 (Var det et problem, mon tro? To filmer på et år i samme rolle? Og hvem var først, egentlig?) Vi kan liste opp flere, Revolutionary Road for eksempel, som morsomt nok kan ha vært inspirasjon til filmen, mens Far from heaven igjen kan ha vært en referanse for selve filmatiseringen av Revolutionary road.

Far from heaven  forteller oss om den evige runddans vår kultur har viklet seg inn i. Men tilsynelatende er det bare en kjedelig film om forstad, rasisme og homofili på femtitallet.