Tredemøllen

             3000 meteren er min læremester. Jeg har delt den opp i små etapper som jeg her skal gå igjennom steg for steg. Den første etappen går fra 0 - 800 meter. Dette er en fin etappe. De første 200 er noen ganger litt surklete, men da er håpet og gleden ved å være i gang med en ny mulig rekord altoverskyggende. Dårlig dagsform, ja selv mindre skader, har lite å si på denne første delen av turen. Fra 200 – 800 meter faller så den gode følelsen av å begynne gradvis, men blir kompensert av den behagelige følelsen det er å kjenne at kroppsmaskineriet fungerer. Jeg virker. Det føles oppriktig talt som om ingenting noen gang kan stoppe meg. Men etter 800 meter kommer motgangen. Hver gang bli jeg like overrasket over dette. Svetten. Pusten. Det hele begynner å bli besværlig. Jeg erkjenner for meg selv at jeg er ferdig med begynnelsen, så jeg øker tempo, hiver meg inn i jakten på meg selv, inn i begynnelsen av midtpartiet: Partiet som inneholder både den styggeste og den vakreste biten.

Midtpartiet består av andre og tredje etappe. Fra 800 – 1500 og fra 1500 – og til 2200. Andre etappe er en gradvis overgang fra lett overmot til tung virkelighet. Etter 1000 ukompliserte meter dukker snart gamle kjenninger opp. Min egen kropps permanente svakheter avdekkes rundt dette punktet. Også disse svakhetene kommer overraskende. Hver gang tror jeg at i hvert fall noen av dem har forsvunnet for godt. Men så er de allikevel der. Ikke la deg bremse av dine egne begrensinger! Det er mitt råd til meg selv i midten av løpet. Og ofte klarer jeg, som et slags opprør mot min egen motstridende kropp, å øke tempo enda litt mer. Enda et hakk til. Kom igjen! Det er å flørte med sin egen helsprekk, å sette opp tempoet på dette tidspunktet, ja for det er når jeg nærmer meg halvveis at det virker lengst igjen. Allerede så sliten! Og ikke engang halvveis. Tankene rikosjetterer frem og tilbake i skallen. Psyker meg ut. Ennå ikke halvveis. Pust. Pes.

Men før en vet ordet av det er man halvveis. Før en vet ordet av det er man på 1600 tallet, 1700 tallet, hvor det går unna! Hvor vakkert det er når slutten nærmer seg for hvert sprang. Aldri mer vil jeg savne starten, tiden der alt begynte, tiden da alle muligheter lå åpne. Her og nå er det eneste løpet som teller, og nå gjelder det å få best mulig tid. Kanskje det er på 1700 meter at jeg er mest håpefull og lettet? Det går i hvert fall nedover etter dette, nedover og nedover helt til den fjerde etappen fra 2200 – 2650 meter. I løpet av fjerde etappen kan jeg ofte få en deja vu-aktig følelse i kroppen. Det er som om andre etappe er i ferd med å gjentas. Den samme bunnløse fortvilelse griper om seg, det finnes ikke mer å hente, det virker som om det er så langt igjen! Men faen heller, det stemmer ikke, fordi jeg vet at det nærmer seg slutten. Mitt rasjonelle meg strekker seg etter oversikt. Forgjeves. En ørken ligger mellom slutten og meg. Rekord kan jeg bare glemme, ikke snakk om. Hold kjeft! Jeg sier hold kjeft til meg selv og setter opp farten ytterligere. Hele skroget rister. Muttere faller ut, stålet svikter, men farten øker. Smerten, smerten. Den prøver desperat å lure viljen. Men jeg gir meg ikke, og meterne hangler forbi for hver argumentasjon jeg avslutter. Jeg passerer 2500. Bare 500 meter igjen. Det er for langt. Det er umulig å holde tempoet, men jeg vet at det kun er 150 meter igjen av fjerde etappe. Kun kort tid til femte etappe er i sin spede og forfriskende start. Da er det 350 meter til målet! Knapt over en tidel av løpet. Og denne oppdelingen av løpet er merkelig for når jeg faktisk når 2700 meter er det som om hele løpet begynner på nytt, i miniatyr. Første etappe er fra 0 – 80 meter etc. Men denne sammenligningen holder ikke lenge. For idet de siste 300 meterne gjenstår, har det skjedd en forandring. Jeg har mistet frykten for sprekk. Jeg vet med meg selv at jeg skal klare dette uansett. Og foran meg tikker sekundene, og de viser kanskje at jeg har et godt løp bak meg, og at det er marginer det står om, marginer! Så se til helvete å få opp dampen. Du skal være utslitt etter et løp. Totalt. Så jeg trykker på plussknappen, og farten øker. Jeg driver kroppen min hardt nå. Snart 200 meter igjen i høyhastighet. 200 meter! Men i denne farten virker det likevel svært langt. Tvilen ligger alltid på lur. Alltid. Og selv om meterne nå raser desto kjappere av gårde, klarer jeg ikke å la være å tenke på det: hva om jeg sprekker? Skal jeg heller roe ned littegrann og klare en anstendig tid? Skal jeg? Men tankevirksomheten tar tid i seg selv. Og dette vet jeg. Jeg lurer min egen tankevirksomhet. Lar de interne diskusjoner fungere som en slags doping som gjør det mulig for meg å glemme. Og så er det virkelig kun 200 meter igjen, og et nytt håp flammer opp. Nå er det snart ferdig. Jeg minnes hvor kjapt det gikk fra 0-200 meter. Langt tilbake i tid nå. Løpets antikk. Men 200 meter virker mye lenger nå enn den gang. Og allikevel. Det er jo bare 200 meter. Så jeg guffer opp. Trøkker til. Nå går det ikke å feile. Det går så fort! Jeg spurter. Og meterne flagrer av gårde. 100 meter igjen. Ingenting kan stoppe meg! Jeg guffer opp igjen, holder knappen inne. Det kommer til å gå. Jeg kommer til å slå meg selv med noen sekunder!

Så er det ferdig. Jeg hopper opp på kantene av tredemøllen, en fot til hver side og trykker inn stoppknappen, hopper så av hele maskinen og lar kroppen synke sammen i lykkelig utmattelse: jeg vant.