Drapsforsøk på Hardangervidda

På en skitur over Hardangervidda hadde jeg feilberegnet litt og det hadde blitt mørkt. Men ingen fare. Det var en stille, månelys natt og jeg visste hvor jeg skulle. På veien gikk jeg forbi et telt. Noen var inne i teltet. Det raslet i soveposestoff. Jeg så for meg trange bevegelser rundt et effektivt måltid. Men jeg sa ikke hei eller noe. Det var på en måte omvendt skummelt. Hadde jeg ligget der inne ville jeg tenkt, kanskje, kanskje er det en morder? En gal mann med øks? Uansett: jeg gikk videre. Med øksetanker. Om man først skulle drepe noen uten å bli tatt for det, ja da var dette en unik mulighet, klin alene som man var oppe på vidda. Et kvarter senere, da jeg gikk over et vann som heter Ljoss hørte jeg en motorlyd bak meg. Snøscooter. Ganske sent, tenkte jeg, for snøscootring, men det var jo tross alt en scooterløype. Bak meg dukket det opp to lys. De kom i høy hastighet og tok meg snart igjen. Jeg skvatt litt da jeg så at det
faktisk var en politimann. Han stoppet og vi slo av en prat. Hvor hadde jeg vært, hvor var jeg på vei, var alt under kontroll? Og mens jeg svarte betryggende på dette, kvernet tankene rundt. Jeg kommer ikke unna!

På fredag gikk jeg i samme terreng på Hardangervidda. På jakt. Jeg stod på en høyslette og slappet av sammen med en fetter av meg. Fra en fjelltopp litt unna kom en mann gående nedover mot oss. Det viste seg også å være en politimann. Ut fra intet. Dette er snakk om et område som er milevis fra nærmeste bebyggelse. Han fulgte med reinsdyrene på vandring og passet på at de eventuelt ble skutt i henhold til loven. Jeg hadde ingen av mine påbudte beviser: jegerkort eller våpenkort, men det gav han blaffen i. Det var reinsdyrene han passet på. Politimannen. Så jeg fikk jo sympati for ham. Men kunne ikke la være å irritere meg over hans tilstedeværelse. Den ødela for min frihetsfølelse. Jeg følte meg berøvet. Omringet. Mine medfødte rotnorske impulser med borgerskapsdryss på toppen stod i høyspenn. Vi lever i overvåkingssamfunnet, storebror ser deg, Egil Skallagrimson, Nei til EU og lignende innpodninger poppet opp i skallen. Men det så ikke ut som om politimannen ble videre provosert over det. Han ruslet tilbake innover vidda og siden så vi bare reinsdyr. Men vi skjøt ingen.