Libya med overraskende sterk valuta

Det er dyrt å reise inn i Libya for tiden, kunne man høre på morgennyhetene i P2 i dag. En norsk journalist som stod på den tunisiske siden av grensen til Libya kunne opplyse oss lyttere om at det kostet rundt 100.000 dinarer å komme seg inn i landet via via via via bakmenn og formenn og hemmelige ruter og snikete oppførsel. 100.000 dinarer, tenkte jeg. Det er sikkert ikke så ille. På sittende fot (jeg kjørte bil) tippet jeg at det kanskje var snakk om 5000, kanskje 10.000 norske kroner som ble fordelt på en gjeng med smuglere og krigsprofittører som hver og en tjente gode månedslønner bare de fikk en hundrings eller to. Men nei. Min forutinntatthet fikk seg en nesestyver. 100.000 libyske dinarer, fikk jeg straks etter vite, tilsvarer ca 500.000 norske kroner. Og derfor stod fortsatt den norske journalist på den tunisiske side, kunne det virke som. Etterlatt inntrykk fra den reportasjen, om ikke intendert, var at han syntes det var for dyrt å lure seg inn landet. Men hvem vet, kanskje denne prisen har røtter til de sjarmerende markedene i disse landene. Det er jo en kjent sak for oss nordboere at selgerne i basaren forventer en pruterunde, og at alt annet blir oppfattet som en fornærmelse.

I så fall tipper jeg at en gjennomsnittlig innreise til Libya i dag ligger på rundt 150.000 kroner.

Pint avslører feriesvindel?

På en trikketur i går ettermiddag hendte det Pint noe rart. Nederst i Thorvald Meyers Gate så han, fra sin plass ved midtgangen, to kjente skikkelser. Det var en kollega og kjæresten hans som gikk bortover fortauet mot restauranten Delikatessen. Ikke noe rart i dette om det ikke hadde vært for at nettopp denne kollegaen hadde vært borte fra jobben hele uken grunnet vinterferie. Teller det, lurte kanskje Pint? Er det gyldig å ta vinterferie uten å forlate byen? Det er vel bare sjefen sjøl som kan svare på slikt. For øvrig var gjensynet hjertelig. Begge parter smilte og vinket og tenkte at det var jammen et hyggelig sammentreff.

Sosial konvensjon brutt under innkjøringen til Ljan stasjon

Det var med stor undring undertegnede kunne observere sin sidemann i øyekroken da toget senket farten inn mot Ljan stasjon i ettermiddag. Til tross for at hun satt ytterst på seteraden gjorde hun ikke tegn til å reise seg opp når jeg ikledde meg både jakke og lue. Det hersket med andre ord ingen tvil. Jeg gjorde meg klar for kaldere klima samtidig som toget gjorde tegn til å stoppe ved en stasjon. Altså skulle jeg ut. Men hun rikket seg ikke. Det måtte et unnskyld til fra min kjæreste, bak min rygg (hun satt på innerste sete på en treseter) før medpassasjeren tok hintet. Vi rakk akkurat ut av vognen. Men det var med unødvendig mye hastverk. Det krever en liten dose oppmerksomhet å sitte ytterst, helt enkelt.

Hardpakket snø mellom hjul og skjerm spretter opp bilen 2

Pint prioriterer Twitter

Ganske skuffende. Jeg savner ham. Og vet at jeg ikke er alene. Men han kommer vel rekende tilbake ganske snart: Twitter er de sosiale mediers laserdisk.

10 følgers jubileum

Velkommen, Martin. Du er nummer 10. Som Maradona. Og Messi. Tilfeldig? Neppe.

Nå som bloggen er oppe i et tosifret antall følgere håper jeg ikke indyfølgere synes at dette blir for mainstream. Skal fortsatt holde på nisjestoffet. Men en aldri så liten markering støter vel ingen. Munkis til lunsj i morgen!

Dementi av dementert slangeskinn

Jeg kan aldri tenke meg at det er ekte slangeskinn.

                                                            - Svigermor

Archilochos, Sapfo og Co gjorde det de også

Det er noe med entusiasmen til de boklærde rundt antikkens poeter og skribenter. All ære til de førstnevnte for å dedikere sin tid til noe også jeg synes er viktig. Det er ikke det. Men noen ganger føles den litt beklemmende, denne entusiasmen, denne inspirasjonen disse oldtidsfragmentene i følge dem skal fylle oss med. Det er så fascinerende, liksom, å oppdage hvor up-to-date de gamle mestere er. Tenk - de likte å ha sex så langt tilbake som 600 år før kristus. Og, hold deg fast, de skrev om det den gang også. Vi har ikke forandret oss så mye de siste tre tusen årene, med andre ord. Kanskje en trøst, men ingen grunn til begeistring.

Mubarak med sjarmtaktikk

Det skulle bare et folkeopprør til før Eypts president måtte gjøre noe med imaget. Folket krever at han skal gå av. Kort oppsummert liker ikke folket Mubarak. Og hva er hans mottrekk? Det er å vise seg fra sitt mest barnslige og sjarmerende. Mange av oss her i nord ble flasket opp med Albert Åbergs skal bare. Nå drar Mubbis den samme. I en TV-tale i går lanserte han sin nye taktikk: Jeg skal bare herske litt mer. Til høsten for eksempel.

Man klarer jo ikke å være sur på så søte barn.